VIGDIS ALVER (tekst)ANITA ARNTZEN (foto)

vigdis.alver@fagbladet.no

– Jeg har en avmakt jeg kjenner på, dette flyter ut. Det handler om spenninger, sier Goksøyr.

Hun snakker om tematikken hun tar opp i debutboka, den prisbelønte novellesamlingen «Slemme jenter».

Mummikoppene på glassbordet har fått svart kaffe, og sønnen Lars (7 måneder) åler seg rundt på gulvteppet under skråtakene i en trendy bydel på Oslo Øst. Innekattene Tsunami og Gandhi slapper tidvis av når de ikke smyger seg rundt eller hopper opp i karmen.  

Goksøyrs mann er på jobb, hennes mammapermisjon som jurist i et direktorat nærmer seg slutten. 

I de sju novellene i debutboka serverer Goksøyr jenter og kvinner som møter arbeidslivet fra ulike vinkler. 

– Arbeidslivets utfordringer er viktige fordi det er en så stor del av livet vårt, sier forfatteren.

Det handler om folk på jobb, arbeidsfolk eller de langt unna sjefsstolen. Karakterene møter maktstrukturer, fordommer, rasisme og noe som kan være overgrep. De er lavtlønte eller kjenner på annerledeshet. 

– De har destruktive tendenser på ulike måter, utfordrer konvensjoner eller føler et ubehag med livsvilkårene sine, og utfordrer dem. 

– Mange av oss lever små liv, og kan kjenne på store følelser i det. 

Kjenner seg igjen i egen tekst

Selv tok Goksøyr klassereisen fra bygda på Nord-Vestlandet til storbyen. Hun kjenner seg igjen i egne novellefigurer. Bakgrunnen hennes går ikke bort.  

– Tekstene mine er preget av mitt verdenssyn og mitt verdensbilde. 

Hun vokste opp på øya Runde ytterst i havgapet på Sunnmøre, der naturen dominerer, og de lokale fuglene er i flertall.

Som barn løp hun i fjæra eller lå på magen ved bratte stup for å kikke ned.

Faren er elektriker og reiste rundt på verdenshavene for å jobbe på rigg eller skip. I Thailand møtte han moren, en kvinne fra fattige kår.

Da lille Monica var tre år, flyttet de til Norge. Mora fikk jobb med å vaske kontor og på en fiskefabrikk. Faren kunne være borte på jobb i flere måneder. De tre døtrene og mora savnet ham intenst.

I det lille samfunnet fikk jentene smake på kommentarer om det å ha en norsk far og en thailandsk mor som var buddhist og brukte røkelse hjemme.  

– Min etnisitet er der alltid. Den har bidratt til konflikter i oppveksten og i hele min livsopplevelse.

I barndomshjemmet begynte hun tidlig å skrive i dagboka hun fikk i gave av mora.

Hun slapp aldri bokstavene. Fortsatt skriver hun fordi hun synes det er «deilig».

På ungdomsskolen på naboøya skjønte hun at interessen for litteratur var høyere enn snittet. 

Novellene kom ut for et år siden. I mars i år fikk hun den prestisjetunge Tarjei Vesaas debutantpris som vektlegger litterære kvaliteter. 

Hun kunne nesten ikke tro det.

I mai fikk hun LOs litteraturpris, en pris som skal løfte og synliggjøre arbeiderlitteratur. 

Hun er fortsatt overveldet.

– Av og til har jeg tenkt at jeg har innbilt meg alt sammen. Jeg skjønte ikke at jeg hadde gitt ut en bok før jeg så den i et butikkvindu. 

ULIKE ROLLER: Novellefigurene er arbeidere, kommunale saksbehandler eller kjenner på forskjellig annerledeshet. Monica Goksøyr har brukt eget liv og erfaringer, og skriver gjerne på en kafe eller på et bibliotek. Her hjemme hos seg selv.

Anita Arntzen

Fra arbeiderklassehjem og – miljøer

Hun hadde aldri hørt om arbeiderlitteratur før LO-prisen. Hun hadde heller aldri satt seg ned og tenkt at «nå skal jeg skrive arbeiderklasselitteratur».

– Men jeg kjenner godt til arbeiderklassemiljøer. 

– I et arbeiderklassehjem bor folk som er arbeidere – i betydningen av at de ikke har en akademisk utdanning. I praksis handler det mest om hvor mye makt de har over sitt eget liv. De har arbeidsgivere, de er ikke arbeidsgivere. 

Hun fikk plass på forlaget Aschehougs forfatterskole før debuten. Hun tenkte på da hun som lita ble med moren sin på jobb når hun vasket på kontor.

Og i en av novellene er ei jente med mora på jobb på et rederikontor, tidlig om morgenen, før skolen. Ved et uhell knuses en glassmonter. Så kommer sjefen, som er bestefaren til en venninne av jenta, inn døra, 

– Den er den mest selvbiografiske, men heller ikke i den er alt selvopplevd. Jeg skriver intuitivt, uten en plan. Det kommer fra hjertet.

De andre novellene ble til på lignende vis. 

Foreldrene snakket alltid med barna om viktigheten av å gjøre det godt på skolen og å ta utdanning. Moren understrekte at hun selv ikke hadde hatt den muligheten.

Goksøyr mener de har vært mer opptatt av høyere utdanning enn hun selv er. 

– Det er litt sånn at barn som vokser opp i arbeiderklassefamilier har et stort press på seg for å ta høyere utdanning, mener hun og kikker på sønnen Lars.  

– Vil han bli håndverker, skal jeg heie på det.

Om fremmedgjøring og jobb

Goksøyr dro til Oslo og universitetet, tok sosialantropologi og endte opp som jurist. Møtet med akademia var tøft.

– Jeg kjente skam fordi jeg verken kunne språket eller kutymen. Jeg manglet de kulturelle referansene, kjente ikke måten å kle seg på eller være på. Lenge var jeg ukomfortabel med meg selv.

– Jeg kommer fra et hjem der det ikke drikkes fin vin, og det å være i en samtale om vin, kan fortsatt være veldig skummelt.

Det ble mange år og lange dager på lesesalen. Ting blir bedre når jeg kommer i mål og i jobb, tenkte hun.

– Men det har blitt litt desillusjonerende for meg. Var dette meningen med livet? 

– I vår kultur er jobb nesten identiteten vår. Det første vi spør om når vi møter nye folk, er: Hva er jobben din? Jeg tror vi dømmer hverandre på den måten. 

I byleiligheten har hun nå lagt sønnen til brystet igjen. Han virker sulten. Det ligger leker overalt på gulvet, men babyen har vært mest opptatt av ledningen til ei bordlampe. Lysten til å reise seg på egne bein er stor. 

– Det føltes tryggere for meg å gå inn i sosiale sammenhenger og kunne si at jeg var jurist, og det til tross for at jeg til tider har følt jobben som meningsløs, og at jeg ikke bidrar til skapende verdier.

– Som for eksempel søsteren min som er sykepleier, hun skaper så reelle verdier. Men i et selskap får jeg likevel en annen respons når jeg sier «jurist».

I en novelle foretrekker teamlederen for ei gruppe kommunale saksbehandlere å kalle de ansatte for brukernavnet deres på PC-en. Hovedpersonens jobbnavn er dermed TIBA, og det er ikke engang hennes eget. Hun har arvet det fra saksbehandleren hun overtok etter to år tilbake. 

– Jeg har selv kjent på fremmedgjøringen det er å jobbe i et saksbehandlingssystem, så jeg har ikke trengt å dikte så mye om følelsen.

– Jeg synes også at produksjonskravene i deler av arbeidslivet ofte er for høye. At mye handler om kvantitet, kan gjøre at de mest kompliserte oppgavene blir liggende. 

ARBEIDSLIV: - I vår kultur er jobb nesten identiteten vår, sier forfatter Monica Goksøyr.

Anita Arntzen

Om kvinneliv og omsorg

Goksøyr dytter barnevogna ut av bakgården og oppover nærmiljøets bygater. Lars skal egentlig sove. Pengene hun har fått for litteraturprisene skal hun bruke på to måneders ulønnet permisjon.

Hun skal komme skikkelig i gang med neste skriveprosjekt, samtidig som mannen hennes har pappaperm. 

Det høres ut som om det blir om vanlige folk også i det neste fra henne. Arbeidsliv vil hun ikke slippe taket i, sier hun. Goksøyr vil tygge videre på noe av tematikken i novellesamlingen.

– Etter egen klassereise sitter jeg fortsatt igjen med spørsmålet: Hva er et meningsfylt liv? Hvordan burde vi leve? 

Selv om permisjonen skal brukes til å skrive, er hun også glad for at hun fortsatt kan være nær lille Lars.

– Det er nesten skamfullt å innrømme at jeg har lyst til å være med babyen min litt lenger, det riktigste nå blir jo oppfattet som å gå fortest mulig tilbake til jobb. 

– Jeg tror bare det viser hvordan typisk kvinnearbeid, omsorgsarbeid, ikke er like høyt verdsatt. Men det jeg gjør nå, har jo konsekvenser for samfunnet: Han er en kommende borger. 

Et tog skynder seg forbi bak den taggede støyveggen ved gangveien. Lars er fortsatt blid og våken i vogna.  

Som ung på øya drømte Goksøyr om det urbane bylivet og materielle ting. Nå har hun en voksende lengsel etter grønt gress og et enklere liv.

Hun er på Runde stadig oftere med familien, men mye er forandret der også: Skolen og butikken er nedlagt, flere folk er borte. 

– Nå som jeg vet hvordan nordmenn flest lever, ser jeg at det var en annerledes oppvekst.

Når de neste sidene fra Goksøyrs hånd er å finne i hyllene, vet hun ikke. 

– Jeg håper å kunne bidra til mer empati og innsikt i hvordan vi kan bli skadet eller formet av omgivelsene våre.

Med alt hun skriver håper hun at leseren vil sitte igjen med flere spørsmål enn svar.